Miljømerking og forvaltning av fiskeriene

I kjølvannet av at miljøspørsmål generelt har fått økt oppmerksomhet både politisk og i opinionen forøvrig, har også miljømerking fått en stadig bredere oppmerksomhet. Dette bringer miljømerking på dagsorden i stadig flere sammenhenger. For fiskeriene er miljømerking relatert til nye «moteord» som; bærekraftig, ansvarlighet, føre var, biologisk mangfold og økosystemtilnærming. Tvil om forvaltningen av fiskeressursene er bærekraftig, har gitt opphav til ideen om å ta i bruk nye mekanismer for å påvirke til en større grad av forsvarlighet i forvaltningen av fiskeressursene. En slik mekanisme er å bruke markedet ved å merke produkter en mener kommer fra en bærekraftig forvaltet bestand. Dermed kan man overlate til forbrukeren å velge det produktet som kan bidra til en bedret situasjon for fiskeressursene.

Hva er miljømerking?

Vi kjenner alle til ett eller flere av de «miljømerkene» som allerede eksisterer rundt oss i butikkene; den nordiske «Svanen» er vel det vi kjenner best. Men det finnes mange flere, som alle gjør krav på å være uttrykk for at produktet de er festet til er å fortrekke fremfor andre når det gjelder miljøvennlighet.

Miljømerkingen skjer oftest på grunnlag av på forhånd fastsatte prinsipper og kriterier som produktet må oppfylle. Prinsippene og kriteriene fastsetter en standard som oftest forvaltes av en «profesjonell sertifiserer». Det vil si at det ikke nødvendigvis er samme organisasjon som utformer kriteriene som vurderer hvem som kan tildeles retten til å bruke merket. De aller fleste ordningene er dessuten frivillige. En produsent eller forhandler søker om å få delta og deretter betale en avgift for å bruke merket på sine produkter.

De aller fleste merkene har programmer som omfatter «tekniske produkt» som papir, tonere til skrivere, vaskemaskiner, vaskemidler, klær osv. Selve merkingen sier noe om i hvilken grad produksjonsprosessen er miljøvennlig (utslipp, avfall, strømforbruk, o.s.v) I tillegg forteller den om materialet produktet inneholder er nedbrytbart eller mulig å gjenvinne. Dessuten finnes det økologisk merking for matvarer som forteller at produktet er produsert «økologisk» i henhold til de standardene som gjelder for merket (f.eks. Debio-merket i Norge).

Fisk og miljømerking

Miljømerking av fisk og fiskeprodukter kan i utgangspunktet innbefatte alle disse kravene. Det som skal tas nærmere opp her, er merking basert på krav om at fisken som vi kan handle i butikken kommer fra en bestand som er «bærekraftig forvaltet». Bærekraftig er i denne forbindelsen forstått som at bruken av ressursen er regulert på en slik måte at det ikke utgjør noen trussel mot ressursens evne til fornying (reproduksjon) og miljøet ressursen lever av (habitat).

Bakgrunnen for ideen om miljømerking av fisk, er en oppfatning av at fiskeressursene i dag ikke er forsvarlig forvaltet med tanke på en langsiktig bærekraftig utnyttelse. En slik oppfatning kan underbygges ved å se på langsiktige trender i verdens fiskerier. Mange geografiske områder og en del viktige arter har vist nedgang i totale fangster og lønnsomhet. Verdens matvareorganisasjon (FAO) har i flere rapporter påvist en slik utvikling bl.a for flere tunfiskbestander og hvitfiskbestander (som torsk i Nordsjøen).

Med utgangspunkt i at myndighetenes forvaltning av fiskeressursene ikke er god nok, har noen sett muligheten for å utnytte økt miljøbevissthet hos forbrukerne. For at denne økte bevisstheten skal kunne omsettes i bedre forvaltningspraksis, må forbrukerne i første rekke gjøres oppmerksom på at det eksisterer et problem. I neste instans må de gjøres i stand til å foreta det valget de anser som best i forhold til problemet. Dette kan gjøres gjennom miljømerking, ved at noen «andre» enn forbrukeren påtar seg den omfattende jobben det er å finne ut om et fiskeri er forsvarlig forvaltet eller ikke. Deretter kan man gjennom «merket» videreformidle denne kunnskapen i en form som er lett tilgjengelig. Merket gir forbrukeren mulighet til å kunne foreta valg, som i utgangspunktet bunner på vanskelige vurderinger, relativt lettere. Den som gir merket til et produkt står som garantist for at produktet oppfyller de krav som ligger til grunn for merket.

Tanken er at forbrukeren gjennom å etterspørre fiskeprodukter med «garanti» for at fisken kommer fra en forsvarlig forvaltet bestand, vil påvirke næringen til å ønske en tilsvarende forvaltning av andre bestander. Videre vil næringen legge press på forvaltningsmyndighetene for å oppnå dette.

En ny stjerne på himmelen innenfor miljømerking er Marine Stewardship Council (MSC). MSC er en organisasjon etablert i samarbeid mellom World Wide Fund for Nature (WWF), som er verdens største miljøvernorganisasjon, og Unilever, et multinasjonalt konsern som er en av verdens største aktører i markedet for frossen hvitfisk. De gir begge uttrykk for bekymring over utviklingen i verdens fiskerier og har slik sett et felles mål med initiativet, men de begrunner det ulikt. WWF fremhever prinsippet om bærekraftig forvaltning av naturressursene, mens Unilever fremhever ønsket om å ha en høy miljøprofil, foruten den kommersielle interessen de har av at ressursforvaltningen er slik at fremtidig tilgang til nok råstoff sikres. Kritikere av initiativet har hevdet at Unilevers innsats i MSC kun er markedsføring for Unilever, ettersom det kan stilles spørsmål ved hvor miljøvennlig deres virksomhet faktisk er - også i andre sektorer enn fiskeri.

MSC ble startet i 1996 og samme år ble det nedsatt en ekspertgruppe som utarbeidet et første utkast til prinsipper og kriterier som skal ligge til grunn for miljømerking av fisk. Siden har dette utkastet vært gjenstand for diskusjon på workshops i Australia, Canada, New Zealand, Norge, Skottland, Sør-Afrika, Tyskland og USA. På disse møtene har det vært representanter for miljøvern- og næringsorganisasjoner, industri og forhandlere (butikkkjeder). Utgangspunktet for Unilever og WWF har vært at bred deltagelse på disse møtene – som riktignok ikke inkluderer representanter for forvaltningsmyndighetene – skal sikre at initiativet oppnår støtte fra flere hold og dermed større troverdighet når «merket» en gang skal formidle sitt budskap til forbrukeren.

Et uttalt prinsipp ved etableringen er at MSC på sikt skal være uavhengig av både WWF og Unilever, selv om de i en oppstartfase har påtatt seg finansieringen av initiativet. Kritikere av initiativet hevder at denne uavhengigheten ikke vil være reell ettersom det er initiativtakerne som vil peke ut personene som skal sitte i MSC´s styrende organer, foruten at MSC fortsatt er økonomisk avhengig av de to mens de endelige prinsipper og kriterier som skal legges til grunn for sertifiseringen utformes.

Fremdriftsplan for MSC innebærer en revisjon av utkastet til prinsipper og kriterier innen utgangen av 1997, formell etablering i juni 1998, med påfølgende sertifisering av det første fiskeriet innen november 1998.

Hva er fiskerinæringens interesser?

Norsk fiskeriforvaltning er basert på vitenskapelige anbefalinger og har i de seneste årene blitt ytterligere forbedret med tanke på omfang og kvalitet. Etter at en opplevde kollaps i torskefiskeriene på begynnelsen av 90-tallet, ble det gjennomført strenge reguleringer for å bygge opp igjen bestanden av torsk. I løpet av de siste årene har det vært en jevnt god vekst i bestand og kvoter. I 1997 ble det fastsatt den største totale tillatte torskekvote på mange år.

Miljømerking er imidlertid ikke så enkelt. Det er prinsippene og kriteriene som ligger til grunn for sertifiseringen som i denne sammenhengen definerer om et fiske er «bærekraftig» eller ikke – uten at det er gitt at nettopp disse prinsippene og kriteriene faktisk vil innebære en bedre forvaltning sett fra ressursens side. Forskning for å kartlegge fiskebestander er vanskelig, tidkrevende og kostbart og inneholder mange usikkerhetsmomenter. Det er ikke bare fisket som påvirker en bestand, men også naturgitte svingninger som det ofte er vanskelig å forutse – som at havtemperaturen til neste år kan ha betydning for tilveksten til hvert enkelt individ. Utviklingen mot et mer bærekraftig fiske vil ofte koste penger, for eksempel i form av reduserte fangster over flere år fordi en legger en førevar tilnærming til grunn når det er usikkerhet forbundet med bestandsberegningene. Den samme usikkerheten innebærer at en reduksjon kan skje uten at en vet om det er noen gevinst å hente ut i form av større avkastning på sikt. Miljømerking basert på «gale» prinsipper og kriterier kan dermed bli en negativ faktor for fiskerinæringen uten at den har positiv effekt for fiskeressursene. Og det å definere hva som er de «riktige» prinsipper og kriterier for en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er svært vanskelig.

Miljømerking basert på «gale» prinsipper og kriterier i tillegg til usikkerheten forbundet med kartlegging av fiskeressursene kan dessuten bringe både fiskeriene og merkeordningen i vannry, fordi forbrukeren ikke ser noen bedring i ressurssituasjonen til tross for at produktene i butikken er «godkjent» gjennom merkeordningen.

Fiskerinæringens erfaringer med miljømerking er heller dårlige. Det første merket relatert til forvaltning av fiskerier var det amerikanske «Dolphin safe» på hermetisk tunfisk, som gjorde krav på at tunfisken i boksen var fanget på en måte som ikke medførte stor bifangst av delfiner. Merket gjorde ingenting for å gjøre forbrukeren oppmerksom på at flere bestander av tunfisk var sterkt nedfisket. I tillegg manglet forbrukerne forståelse for budskapet, slik at det av enkelte ble tolket dithen at merket garanterte at boksen ikke inneholdt delfinkjøtt. Et nyere eksempel, også fra USA, er «Turtle Safe» merking av reker. Problemet i dette tilfellet er at oppdrettsreker, som slett ikke innebærer noen fare for bifangst av havskilpadder, ikke får bruke merket fordi oppdrett ikke er definert innenfor produktgruppen som er omfattet av sertifiseringsprogrammet.

Diskusjonene i Norge om miljømerking av fisk har i stor utstrekning dreid seg om prinsipielle spørsmål. Dette fordi utgangspunktet for ressurskartlegging og reguleringen av fiske her er god sammenlignet med mange andres, slik at en kan anta at mange norske fiskerier ville bli sertifisert. Med utgangspunkt i den gode ressurssituasjonen som eksisterer, har det vært påpekt at miljømerking kan være positiv for norsk fiskerinæring, bl.a. fordi næringen ville få en miljøvennlig profil overfor forbrukeren. En helt klar forutsetning er riktignok at en kan finne frem til de «riktige» prinsippene og kriteriene.
Det har vært stilt spørsmål ved kostnadene forbundet med en merkeordning, særlig med tanke på at norsk fiskerinæring består av mange små enheter uten en sterk økonomi. Dette har også vært sett i sammenheng med at slike merkeordninger kan bli «obligatorisk» ved at de store butikkkjedene bare tar inn produkter som er sertifisert (skjedde f.eks. med vaskemidler i Sverige).

Et annet spørsmål som har vært sentralt i debatten om miljømerking av fisk i Norge er om det er riktig at en privat organisasjon skal kunne definere hva som er forsvarlig/bærekraftig forvaltning av en felles ressurs. I Norge er det staten som er «eier». Dette spørsmålet har vært direkte relatert til etableringen av MSC. Kritikken mot MSCinitiativet har ikke blitt mildnet av at både næringen og forvaltningsmyndighetene har oppfattet prosessen rundt fastsettelsen av prinsipper og kriterier for en bærekraftig forvaltning som en lukket prosess, hvor de som har næringsinteresser i fiskeriene ikke har hatt noen reell mulighet for å påvirke resultatet.

Til tross for mange vanskelige aspekter ved å innføre en miljømerkeordning for bærekraftig forvaltning av fiskeriene, skal en ikke se bort fra positive effekter. Økt oppmerksomhet fra forbrukernes side vil bl.a. kunne legitimere en enda større innsats i kartlegging av fiskeressursene. Det vil kunne være positivt for ressurssituasjonen på sikt. Det er imidlertid mange spørsmål som må avklares før en med sikkerhet kan si om et merke vil ha en slik ønsket effekt. Ikke minst gjelder det i forhold til å bestemme hvilke prinsipper og kriterier som vil kunne utgjøre en fornuftig standard for bærekraftighet når det gjelder en fiskeriforvaltning.

Ordforklaringer

Bærekraftig forvaltning

At fiske er regulert på en måte som ikke utgjør noen trussel mot en bestands evne til reproduksjon eller bestandens leveområde.

Førevar

F.eks. det at en i fastsettelse av kvoter tar hensyn til usikkerhet forbundet med bestandsberegningene ved å redusere kvoten slik at faren for overfiske reduseres til et minimum.

Nedfisket

At størrelsen på en bestand er sterkt redusert på grunn av for omfattende fiske.

Sertifisering

Bekreftelse, f.eks på at en produsent oppfyller kravene for å bruke et merke.

Profesjonell sertifiserer

Firma som tjener penger på å vurdere søkere til en merkeordning og tildele bruksrett for merket. F.eks Det Norske Veritas.

Workshop

Et arbeidsmøte hvor alle deltar i diskusjonen for å avklare et problem /finne en løsning o.l.

Søkerord på Internett

• Marine Stewardship Council
• Debio
• Svanen
• World Trade Organization – Committee on Trade and Environment

Les mer andre steder

(bør leses sammen)

Sutton, Michael (WWF) and Caroline Whitfield (Unilever):

The Marine Stewardship Council - New Hope for Marine Fisheries.

Environmental Stratgy Europe 1996/1997.

Weddig, Lee (Executive Vice President National Fisheries Institute, USA):

The Proposed Marine Stewardship Council – Some Concernes.

Foredragssamling:

Sustainable Fisheries and the Marine Stewardship Council,

European Seafood Exposition, Brussels 1997.