Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen er utbredt nord til Narvik, og er sjelden i våre to nordligste fylker. Den forekommer riktignok fast i Tromsøområdet, om enn i lave antall.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrlesen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge. Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog.

Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest i juleneket og på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe. Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet.

Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms.

Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på.

Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav.

Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager.

Kjennetegn: Gulspurven er langstjertet med gult hode og buk. Overgumpen er rustrød og nebbet kort. Vinterdrakten er blekere enn hekkedrakten. Sangen er karakteristisk med seks seks korte “tzi”-lyder etterfulgt av en lang “tzyyyyyh”.

Habitat: Gulspurven trives i åpent jordbruk- og kulturlandskap med innslag av hager, skogholt, einerbakker og beitemark.

Næring: Føden består stort sett av frø og korn, i større grad frø om vinteren. Havre står på toppen av ønskelisten, og gulspurven er vanlig å finne på bruk med hestehold. En art som gjerne besøker fuglebrettet.

Forflytninger: Den er standfugl, men deler av den nordnorske bestanden trekker til Nord- og Vest-Europa.

Hekkebiologi: Reiret plasseres på bakken i åpent terreng godt skjult av markvegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger eggene i rundt 13 døgn. 4-5 unger mates mates opp på oppgulpede insekter og etterhvert på frø, og ved vellykket hekking er de flygedyktige etter 15-16 dager.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå. Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Løvmeisa ligner på granmeisa med svart hette, grå overside, lyse kinn og lys grå bukside. Den mangler de lyse feltene som granmeisa har på vingene og har en mer glinsende svart hette, en kortere strupeflekk og en brunere ryggside. Løvmeisa har ulike lyder, blant annet en eksplosiv “pitsju”-lyd, en gjentatt “tsjiu-tsjiu-tsjiu” og en ensformig sang: “tjipp-tjipp-tjipp-tjipp”.

Habitat: Løvmeisa er en typisk løvskogsart og trives særlig i områder med vekslende løvskog og kulturlandskap.

Utbredelse: Den finnes i lavlandsområder over det meste av Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag med en sparsom utbredelse i indre Østlandsområder.

Forflytninger: Den er en utpreget standfugl og meget stasjonær.

Næring: Føden består av insekter og plantefrø fra blant annet urter og gras.

Hekkebiologi: Løvmeisa er hullruger og kan hekke i hulrom i murer, under røtter, og også i fuglekasser. Eggleggingen skjer i månedskiftet april/mai.

Kjennetegn: Nøtteskrika er lett å kjenne igjen på de skimrende lyseblå og hvite feltene i vingene. Over- og undergumpen er hvit, og stjert og armsvingsfjær er svarte. Den har et svart felt fra nebbrot og bakover under øyet. Resten av kroppen går i oransj-brune nyanser. Lyden er et støyende “kræh” eller et musvåklignende “piææ”.

Habitat: Den trives i gran og blandingsskog, og går ikke høyere opp mot fjellet enn granen.

Utbredelse: Vanlig i skogtrakter i hele Sør-Norge. Arten er fortsatt i ekspansjon nordover, og finnes nå trolig hekkende nord til Troms. Den har en omfattende utbredelse på verdensbasis. Fra Vest-Europa til det østlige Kina og det nordlige India. Det er en rekke underarter som avløser hverandre innenfor utbredelsen.

Forflytninger: Nøtteskrika er normalt stasjonær hele året men kan forflytte seg når mattilgangen svikter. Massevandringer kan også utløses av for stor populasjonstetthet. Invasjoner østfra skjer av varierende intensitet med jevne mellomrom.

Næring: Sommerstid spiser den insekter, mark, små pattedyr, fugleunger og egg. Mat (eikenøtter, korn og til og med småpoteter) hamstres til vinteren, og den benytter seg også flittig av foringsplasser.

Hekkebiologi: Hekking skjer tidlig på våren. Reiret bygges av kvister og plantestengler høyt oppe i et tre med tørt gress som fóring. Eggene legges i mai-juni, og rugingen tar 16-17 dager. Selv om ungene er flygedyktige etter 20 dagers mating, fortsetter foreldrene å mate dem i ytterligere noen uker.

Kjennetegn: Rådyret er vårt minste hjortedyr, og blir ofte ikke tyngre enn 35 kilo. Hannene, eller råbukkene, blir større enn hunnene (rå). Kroppslengden ligger på rundt en meter, og skulderhøyden blir opptil 80 cm. Rådyret er rødbrunt med hvitt halespeil. Voksne råbukker har små gevir som består av en kort stang med to til tre tagger mot tuppen (antall tagger avhengig av alder). De er mest aktive i grålysningen og skumringen.

Habitat: Rådyrets utbredelse strekker seg over det meste av Eurasia bortsett fra i de nordligste områdene. I Norge finner man den stort sett over hele landet, med unntak av Nordvestlandet og det nordligste av Nord-Norge (streifdyr kan påtreffes her også). Rådyret trives i løv- og barskoger, ofte knyttet til kulturlandskap.

Næring: Om våren og sommeren lever rådyret av gress, starr, siv, urter, sopp samt blad og skudd på busker og trær. Om høsten og vinteren lever rådyret på blåbærlyng, men også røsslyng, og kvister og knopper av busker og trær. Vinteren er en problemfylt tid. Næringsgrunnlaget er sparsomt, og graden av snødekke kan til en viss grad regulere bestanden. I strenge vintre med mye snø har man i Norge sett at vinteroverlevelsen har blitt kraftig redusert.

Formering: Ungdyra blir kjønnsmodne allerede etter ett år, og brunst og parring skjer i juli-august. Vanligvis får rådyrhunnen to kalver på tidligsommeren, men det kan variere mellom en og fire.

Spor: Kloavtrykket er 4-5 cm langt, 3 cm bredt og kan minne om sau. Ekskrementene er små, korte og avrundede eller svakt tilspissede, 10-15 mm lange og 6-7 mm tykke.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert, sine kontrasterende svarte og hvite fjær og sin “kreksende” lyd. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Spettmeisen har en stålgrå ryggside, en svart øyenstripe og et relativt kraftig nebb. Hannens underside er hvit, mens hunnen har her en beigere farge.

Utbredelse: Spettmeisen er utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden. Den er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap, som for eksempel parker og jordbrukslandskap med innslag av store trær.

Næring: Spettmeisen klatrer både oppover og nedover trestammer på jakt etter insekter, edderkoppdyr, nøtter og frø, og synger med en gjennomtrengende, klar “piu,piu,piu…”-lyd.

Forflytninger: Spettmeisen er en utpreget standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren.

Hekkebiologi: Den er en typisk hullruger og legger egg i hulrom i trær, og gjerne i fuglekasser. Til tross for det kraftige nebbet hakker den ikke ut sitt eget hull. Om Spettmeisen finner hullet for stort murer den inn hullet slik at inngangen får riktig mål. Eggleggingen starter i midten eller slutten av april, og ungene oppholder seg lenger i reiret enn hos de andre meisene. Kun ett kull legges per sesong.

Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang.

Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger.

Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder.

Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover.

Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran.

Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.